Inn i natten, gjennom døden - bakom demrer morgenrøden.

Ettersom valgte temaer syntes å være gjennomgående i bloggen min, skal jeg nå på ny ta for meg Ibsen. Denne gangen skal det handle om hans retrospektive metode. For den har hatt ikke så rent lite å si i senere dikning. Det var en tenkikk han brukte hyppig i sine egne stykker for å gjøre dramaturgien litt enklere.

Første gangen Ibsen brukte denne metoden var i det samfunnskritiske dramaet Samfunnets Støtter(1877). (Stykket kan du lese mer om her. Det har nemlig en ganske besnærende handling). I dette stykket innhenter fortiden en av hovedpersonene, som tidligere levde et ganske skruppeløst liv. Og dette fører oss til kjernen i den retrospektive teknikken. Det Ibsen gjør er nemlig at han henter frem tidligere hendelser, ved hjelp av replikker som foregår i nåtiden. Dette kan skje gjennom at en karakter forteller en annen om noe som tidligere har skjedd, eller henviser til det. Ofte ligger det i kortene at disse hendelsene også vil ha noe å si for den senere handlingen.

Man kan si at Et Dukkehjem er et av stykkene da denne teknikken blir svært gjeldende. Ibsen ruller opp hele den tidligere historien, uten at han trenger å vise hendelsesforløpet. En ganske smart teknikk når man tenker på hvordan det holder stemningen oppe. Ved at Nora forteller hva hun har gjort, og hvordan hun har hjulpet Thorvald, får vi flere års handling sammenfattet i bare noen få replikker. Resten av stykket sentrerer seg også om disse handlingene, så det er ingen tvil om at Ibsen gjorde en god jobb i å fortelle en stor historie over få sider. Et Dukkehjem kan du lese i sin helhet her.

Mang en skoleelev vil nok takke Ibsen i dag for denne enkle løsningen. 20 sider kunne lett blitt til 80 hvis man skulle vise alle hendelsene, og Ibsens stykker, som mange også i dag finner både engasjerende, spennende og provoserende, ville kanskje blitt langtekkelige.

/JSS