Sunday, May 24, 2009

Slutten

Det er tid for aller siste del av aller siste bloggoppgave. Litt vemodig, men samtidig helt greit. Jeg skal nå greie ut om forskjellene mellom modernismen og det moderne prosjektet.


Det moderne prosjektet kan man si begynte på 1600-tallet. Francis Bacon sier at "kunnskap er makt", og man har stor på at framskrittet og teknologien skal redde verden. Først og fremst kan Det moderne prosjekt beskrives som en samfunnsutvikling og et tankesett, som har utviklet seg fra 1600-tallet og helt frem til i dag. Modernismen er en retning innenfor kunst og estetikk, og en livsfølelse. Derfor kan vi si at modernismen er en reaksjon på prosjektet. Der prosjektet er optimistisk og tror på menneskets rasjonalitet er modernismen mer tvilende og pessimistisk. En kan si at Det Moderne Prosjektet sier noe om hvordan ting bør være, mens modernismen sier noe om hvordan de faktisk er.

Man summerer det moderne prosjektets ideer i 3 F'er: Frihet, Fornuft og Framskritt. Og det er nettopp dette modernismen er en reaksjon på. Modernismen setter spørsmålstegn ved ideene og verdiene i denne tiden. Hva fører egentlig fremskrittene til? I perioden modernismen bryter ut har verden gjennomgått enorme forandringer. Verdenskriger, ny deling av Europa og enorme teknologiske nyvinninger. Og da sier det seg kanskje selv at kunstnerne reagerer. All usikkerheten, forvirringen og kaoset kommer til uttrykk gjennom nye skrivemåter og en kaotisk virkelighet. Der modernismen og det moderne prosjektet møtes er i ønsket om det nye. De omfavner begge nye måter å tenke på og det å utfordre de fastsatte grensene.

I senere tid har vi sett eksempler på både seiere og tap for det moderne prosjektet. Dette kan vi også se i lys av modernismen, ved at de har fått bekreftet eller avkreftet sine tanker. I 1914 blir menneskets tro på det gode knust av en krig verden aldri har sett maken til. I 1939 skjer det igjen. Holocaust, blitzkrieg og atombomben bekrefter modernistenes frykt for at teknologien skal ødelegge oss. Men vi har også sett eksempler på gode ting. I senere tid har vi fått menneskerettigheter, vi har bedret ozonlaget, og vi har nedkjempet sykdommer. Så man kan si at både det moderne prosjektet og modernismen lever i dag i beste velgående, om enn ikke like tydelig og grensesprengende som før.

Jeg antar dette blir det siste fra meg på denne bloggen. En ny vri på norskundervisningen er alltid gøy, og jeg håper noe av dette har kommet til nytte. Lærerikt har det i allefall vært. Takk for meg, nå er det ferie. Nesten i allefall.

/JSS

Thursday, May 14, 2009

Make it new!

Russetida er snart overstått, og det ligger an til siste pålagte bloggoppgave. Oppgaven lyder som følger:

"Grei ut om dei viktigaste trekka frå nyromantikken og modernismen. Forklar goså forskjellene mellom "det moderne prosjektet" og "modernismen".

Altså, nyromantikken. Enkelt kan man vel kalle det en ny romantikk, noe som ikke burde komme som en overraskelse. Den varte fra ca 1890, og har gitt oss kjente navn som Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Hans E. Kinck. Man kan si at nyromantikken kommer som et motsvar på den rasjonelle realismen. Man går vekk fra å "sette problemer under debatt", og man henter heller frem igjen ideene fra romantikken. Lyrikken blir igjen veldig populært, og man henter igjen inspirasjon fra eventyr, sagn og folkekulturen. Man blir mer opptatt av det som finnes inne i mennesket, altså det ubevisste sjeleliv. Med Hamsuns ord skulle man beskrive Blodets hvisken og benpipenes bønn. Sjalusi, angst, ensomhet og kjærlighet blir viktig. Det man ser i prosalitteraturen er at karakterene ofte handler mye mer urasjonelt. Karakterene handler usammenhengende og overraskende. Et eksempel på dette er hovedkarakteren i Hamsuns Sult. Realistene ble kritisert for å ta opp overfladiske problemer. Fremmedfølelse er et viktig stikkord, som man kan finne igjen hos for eksempel Obstfelder. På denne måten kan vi se at nyromantikken og modernismen i stor grad går over i hverandre. Mer om dette i avsnittene under.

"Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt..."

Siden kommer modernismen. Kunsten i denne perioden er veldig preget av tiden. Det moderne prosjektet er i full sving. Alle ting skal undersøkes på nytt, og man har stor tro på menneskets evne til å gjøre framskritt ved hjelp av vitenskap, forsøk og teknologi. Allikevel viser litteraturen den andre siden av dette. Man henter frem usikkerheten og kaoset i alle fremskrittene. Teknologien betviles, og man spør: hva gjør egentlig dette med mennesket? Internasjonale navn fra denne perioden er Franz Kafka, James Joyce og Virginia Woolf.






Picasso - et godt bilde på modernismens fritenkning.



I det 20. århundret gjennomgikk Europa enorme forandringer på kort tid. Vi hadde to verdenskriger, og en total forandring av verdensbildet. Stater forsvant, og nye stater dukket opp. Og dette påvirket også selvsagt kunsten. Man ble mindre opptatt av grenser, og hele poenget med kunsten var å gå utenfor de satte rammene. Frigjøring og eksperimentering ble viktig, og derfor er det litterære i denne epoken svært varierende i forhold til hvilke temaer og teknikker som ble brukt. Også fremmedfølelsen og frykten er tydelig i denne perioden. Verden forandrer seg enormt, og folk vet ikke lengre hva de skal tro og tenke. Religionen mister fotfeste, og dette rister ganske kraftig løs det tradisjonelle verdensbildet. Man er redd for hva vitenskapen kan føre til, og dette blir veldig tydelig i litteraturen.

Noen konkrete kjennetegn:

- Fremmedgjøring, livstretthet og resignasjon
- Tradisjonelle verdier og religionenes virkelighetsforståelse mister sin mening
- Originalitet: NEI til det gamle og JA til det nye
- Sjangerblanding og nye skrivemåter

"Livet er like umåtelig stort og dypt som stjernenes avgrunn over oss. Vi kan bare se inn i det gjennom et lite kikkehull - vårt eget personlige liv."
Kafka
Tenker vi avrunder der, forhåpentligvis et skritt nærmere opplystheten. Noen vil kanskje legge merke til at jeg ikke har sagt et ord om Det Moderne Prosjektet. Men jeg innså at denne posten begynte å bli litt vel lang. Andre del av oppgaven kommer altså senere. Det er mer norskprat å se frem til!

To be continued...

/JSS

Thursday, May 7, 2009

Ille bra

Oppgaven er å presentere en av Norges dialekter, og valget faller da så klart på en Østfoldsdialekt. Siden jeg tilbringer nok av tid på disse kanter med hytte ved Fredrikstad har jeg lært å bli glad i den. Til tross for at de fleste finner den ganske stygg kan ikke jeg tenke meg en koseligere måte å snakke på. Til tross for Fredrikstad-tilknytningen min tar jeg en utfordring og beveger meg litt lengre unna, nærmere bestemt Saprsborg(eller sashbor’ som innvånerne ville sagt..) Her følger altså kjennetegnene på Sarpsborgdialekten:


I Sarpsborg snakker de en versjon av den ofte parodierte østfoldsdialekten. Det er et lavtonemål, noe som betyr at den høyeste tonen er på den siste stavelsen, altså den trykklette. De har også en tjukk L, noe som er veldig karakteristisk for dialekten. Samtidig har de en egen Østfold-vri på dette, sammen med æ-en sin. Det er dette som gjør dialekten så lett gjenkjennelig. Den har altså -ær endinger i flertall av substantiv (bilær, båtær). Det er ingen palatalisering i dialekten, og heller ingen bløte konsonanter. Den ligger nære slik vi snakker på resten av østlandet, som her i Bærum. Den største forskjellen ligger på L-ene og æ-endingene. De bruker også ente som nektingsadverb, noe som er spesielt for de sørlige delene av Østfold. Sarpsborgdialekten er et e-mål uten jamvekt. Dette er også spesielt for de sørlige delene av Østfold, fordi de i resten av fylket stort sett har jamvekt. I tillegg kan det nevnes at denne dialekten i stor grad er på vei ut hos de yngre. Mange av de gamle holder fortsatt på den brede Østfoldsdialekten, mens hos de yngre kan man tydelig se påvirkningen fra Oslo-området.

/JSS

Friday, April 24, 2009

Velkomen til Valle


I desse ukane har vi dialektlære i norsken. Det utvalde målet er Valledialekta, som i og for seg er ganske uforståeleg. Eg vil byrje med å presentere nokre kjenneteikn på Vallemålet.

  • e-infinitiv - heve
  • Tungespiss-r
  • Ll-->dd - stappfudde
  • Hv-->kv - kvendagsmaten
  • Bygda-->bygdo, bygdå
  • Personlig pronomen 1. person entall - eg
  • Personlig pronomen 1. person flertall - mi
  • Sterke verb i presens - søv'e kjeme
  • Nektingsordet - inkji
  • Høgtone
  • Bruk av dativ: frå norrøn –> eg reiser inni bilen, eg site i bilæ

Så dersom nokon skal på ferie til Valle kan dette kome godt med. Nå ein liten oversettelse eg har gjort av eit brev skreve på Vallemål. Omsetje til nynorsk sjølvsagt.

"Maten er ikkje så viktig når ein fyst er mett og har nok av det, men når ein fyst er svolten og ikkje har matbiten, då er det det viktigaste i verda. No handlar vi i handelsbuo og kjem til stappfulle hyllenr, og dei fleste tenkjer vel ikkje på kven som skaffar maten, og kva det kreve av arbeid og andre innsatsfaktora.

Men vi skal ikkje så langt tilbake i tida før einkvar måtte skaffe maten sin sjølv, i allefall på bygda. Då var hausten avgjerande for den lange vinteren. Kvardagsmaten var brød og graut, graut og brød. Men til jul, da hadde vi noko godt og spesielt. Og då var mange som reiste til fjellet etter julefisk, dei som ikkje da hadde vore på sjøen og fanga han.

Julefisken burde helst vere stor og raud og kome frå høgfjellet. Før jul har folk god tid, og då kunne dei vere borte nokre dage. Husa var kalde og dagane var korte, så ein måtte kle seg godt og ta med seg ullteppe og skinnfell eller sengeteppe om natta. Med skinnet frå elden flakkande på veggane, vart det fortalt mang ein historie i dei lange kveldane."



/JSS



Wednesday, April 22, 2009

Being Ibsenized

Neste oppgave er å dele den endelige problemstillingen for særemne. En oppgave som ikke føles så altfor værst nå som jeg endelig er ferdig. Uendelige timer med lesing, skriving og refleksjon resulterte endelig i 16 sider med mye tanker, en del tull, smarte konklusjoner (forhåpentligvis) og selvfølgelig alle mine favorittsitater.
Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det, det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop. Hurra.
En oppgave jeg faktisk har hatt mye moro av. Til tross for at den også har presset meg nærmere kronisk høyt blodtrykk et par ganger. For øvrig er det også en fin start på mitt kommende år, der jeg faktisk får velge Ibsens Samtidsdramaer som et eget fag. Jeg gleder meg stort. Snart kan jeg avfeie alle med stikkende Ibsen-sitater ved enhver anledning.

Men uten videre digresjoner vil jeg nå avslutte med den egentlige problemstillingen(som jo faktisk var oppgaven i utgangspunktet), og gjøre meg fullstendig ferdig med særemne for denne gang.

"Jeg har valgt å ta utgangspunkt i tre dramaer av Henrik Ibsen. Stykkene jeg har valgt er Brand, Peer Gynt og En Folkefiende. Det jeg vil gå nærmere inn på er hovedkarakterene i de tre dramaene: Brand, Peer Gynt og Doktor Stockmann. Hvordan får Ibsen frem karakterene gjennom deres handlinger og tale? Hva ville han si med dette? Noe jeg har sett spesielt på er om karakterene er de samme i begynnelsen av stykkene som i slutten. Om de gjennomgår en transformasjon, og hva dette i så fall har å si for stykkene."

For øvrig vil jeg beklage at jeg på bloggen min har unngått kildehenvisninger. Men akkurat den friheten tar jeg meg, ettersom jeg etter særemne har fått en mild avsmak på dette. For å si det sånn.


/JSS

Innspurt

Jeg henger visst litt etter på bloggfronten. Men som det skolelyset jeg er skal jeg nå gjøre en liten innsats før russetiden braker løs. Og siden denne bloggen stort sett har handlet om særemne og Ibsen skal jeg nå atter en gang kombinere dette. Oppgaven var å fortelle hva vi hadde gjort en viss torsdag. Altså på skolen. Dessverre husker jeg ikke datoen nå, men jeg henter frem noen skriblerier fra notatboken min.

"I dag har jeg lest. Og lest. Følte en liten lykkerus i det jeg fullførte Peer Gynt. Den er ganske herlig. Til helved med alle de vasne løgne! Begynner nå på En Folkefiende, og kommer antakeligvis til å være opptatt med å lese den resten av dagen. "

Så der har dere det.

/JSS

Thursday, November 20, 2008

Inn i natten, gjennom døden - bakom demrer morgenrøden.

Ettersom valgte temaer syntes å være gjennomgående i bloggen min, skal jeg nå på ny ta for meg Ibsen. Denne gangen skal det handle om hans retrospektive metode. For den har hatt ikke så rent lite å si i senere dikning. Det var en tenkikk han brukte hyppig i sine egne stykker for å gjøre dramaturgien litt enklere.

Første gangen Ibsen brukte denne metoden var i det samfunnskritiske dramaet Samfunnets Støtter(1877). (Stykket kan du lese mer om her. Det har nemlig en ganske besnærende handling). I dette stykket innhenter fortiden en av hovedpersonene, som tidligere levde et ganske skruppeløst liv. Og dette fører oss til kjernen i den retrospektive teknikken. Det Ibsen gjør er nemlig at han henter frem tidligere hendelser, ved hjelp av replikker som foregår i nåtiden. Dette kan skje gjennom at en karakter forteller en annen om noe som tidligere har skjedd, eller henviser til det. Ofte ligger det i kortene at disse hendelsene også vil ha noe å si for den senere handlingen.

Man kan si at Et Dukkehjem er et av stykkene da denne teknikken blir svært gjeldende. Ibsen ruller opp hele den tidligere historien, uten at han trenger å vise hendelsesforløpet. En ganske smart teknikk når man tenker på hvordan det holder stemningen oppe. Ved at Nora forteller hva hun har gjort, og hvordan hun har hjulpet Thorvald, får vi flere års handling sammenfattet i bare noen få replikker. Resten av stykket sentrerer seg også om disse handlingene, så det er ingen tvil om at Ibsen gjorde en god jobb i å fortelle en stor historie over få sider. Et Dukkehjem kan du lese i sin helhet her.

Mang en skoleelev vil nok takke Ibsen i dag for denne enkle løsningen. 20 sider kunne lett blitt til 80 hvis man skulle vise alle hendelsene, og Ibsens stykker, som mange også i dag finner både engasjerende, spennende og provoserende, ville kanskje blitt langtekkelige.

/JSS