Ille bra

Oppgaven er å presentere en av Norges dialekter, og valget faller da så klart på en Østfoldsdialekt. Siden jeg tilbringer nok av tid på disse kanter med hytte ved Fredrikstad har jeg lært å bli glad i den. Til tross for at de fleste finner den ganske stygg kan ikke jeg tenke meg en koseligere måte å snakke på. Til tross for Fredrikstad-tilknytningen min tar jeg en utfordring og beveger meg litt lengre unna, nærmere bestemt Saprsborg(eller sashbor’ som innvånerne ville sagt..) Her følger altså kjennetegnene på Sarpsborgdialekten:


I Sarpsborg snakker de en versjon av den ofte parodierte østfoldsdialekten. Det er et lavtonemål, noe som betyr at den høyeste tonen er på den siste stavelsen, altså den trykklette. De har også en tjukk L, noe som er veldig karakteristisk for dialekten. Samtidig har de en egen Østfold-vri på dette, sammen med æ-en sin. Det er dette som gjør dialekten så lett gjenkjennelig. Den har altså -ær endinger i flertall av substantiv (bilær, båtær). Det er ingen palatalisering i dialekten, og heller ingen bløte konsonanter. Den ligger nære slik vi snakker på resten av østlandet, som her i Bærum. Den største forskjellen ligger på L-ene og æ-endingene. De bruker også ente som nektingsadverb, noe som er spesielt for de sørlige delene av Østfold. Sarpsborgdialekten er et e-mål uten jamvekt. Dette er også spesielt for de sørlige delene av Østfold, fordi de i resten av fylket stort sett har jamvekt. I tillegg kan det nevnes at denne dialekten i stor grad er på vei ut hos de yngre. Mange av de gamle holder fortsatt på den brede Østfoldsdialekten, mens hos de yngre kan man tydelig se påvirkningen fra Oslo-området.

/JSS