Being Ibsenized

Neste oppgave er å dele den endelige problemstillingen for særemne. En oppgave som ikke føles så altfor værst nå som jeg endelig er ferdig. Uendelige timer med lesing, skriving og refleksjon resulterte endelig i 16 sider med mye tanker, en del tull, smarte konklusjoner (forhåpentligvis) og selvfølgelig alle mine favorittsitater.
”Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det, det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop.” Hurra.
En oppgave jeg faktisk har hatt mye moro av. Til tross for at den også har presset meg nærmere kronisk høyt blodtrykk et par ganger. For øvrig er det også en fin start på mitt kommende år, der jeg faktisk får velge Ibsens Samtidsdramaer som et eget fag. Jeg gleder meg stort. Snart kan jeg avfeie alle med stikkende Ibsen-sitater ved enhver anledning.

Men uten videre digresjoner vil jeg nå avslutte med den egentlige problemstillingen(som jo faktisk var oppgaven i utgangspunktet), og gjøre meg fullstendig ferdig med særemne for denne gang.

"Jeg har valgt å ta utgangspunkt i tre dramaer av Henrik Ibsen. Stykkene jeg har valgt er Brand, Peer Gynt og En Folkefiende. Det jeg vil gå nærmere inn på er hovedkarakterene i de tre dramaene: Brand, Peer Gynt og Doktor Stockmann. Hvordan får Ibsen frem karakterene gjennom deres handlinger og tale? Hva ville han si med dette? Noe jeg har sett spesielt på er om karakterene er de samme i begynnelsen av stykkene som i slutten. Om de gjennomgår en transformasjon, og hva dette i så fall har å si for stykkene."

For øvrig vil jeg beklage at jeg på bloggen min har unngått kildehenvisninger. Men akkurat den friheten tar jeg meg, ettersom jeg etter særemne har fått en mild avsmak på dette. For å si det sånn.


/JSS

Inn i natten, gjennom døden - bakom demrer morgenrøden.

Ettersom valgte temaer syntes å være gjennomgående i bloggen min, skal jeg nå på ny ta for meg Ibsen. Denne gangen skal det handle om hans retrospektive metode. For den har hatt ikke så rent lite å si i senere dikning. Det var en tenkikk han brukte hyppig i sine egne stykker for å gjøre dramaturgien litt enklere.

Første gangen Ibsen brukte denne metoden var i det samfunnskritiske dramaet Samfunnets Støtter(1877). (Stykket kan du lese mer om her. Det har nemlig en ganske besnærende handling). I dette stykket innhenter fortiden en av hovedpersonene, som tidligere levde et ganske skruppeløst liv. Og dette fører oss til kjernen i den retrospektive teknikken. Det Ibsen gjør er nemlig at han henter frem tidligere hendelser, ved hjelp av replikker som foregår i nåtiden. Dette kan skje gjennom at en karakter forteller en annen om noe som tidligere har skjedd, eller henviser til det. Ofte ligger det i kortene at disse hendelsene også vil ha noe å si for den senere handlingen.

Man kan si at Et Dukkehjem er et av stykkene da denne teknikken blir svært gjeldende. Ibsen ruller opp hele den tidligere historien, uten at han trenger å vise hendelsesforløpet. En ganske smart teknikk når man tenker på hvordan det holder stemningen oppe. Ved at Nora forteller hva hun har gjort, og hvordan hun har hjulpet Thorvald, får vi flere års handling sammenfattet i bare noen få replikker. Resten av stykket sentrerer seg også om disse handlingene, så det er ingen tvil om at Ibsen gjorde en god jobb i å fortelle en stor historie over få sider. Et Dukkehjem kan du lese i sin helhet her.

Mang en skoleelev vil nok takke Ibsen i dag for denne enkle løsningen. 20 sider kunne lett blitt til 80 hvis man skulle vise alle hendelsene, og Ibsens stykker, som mange også i dag finner både engasjerende, spennende og provoserende, ville kanskje blitt langtekkelige.

/JSS

Peer, du lyver

Etter det jeg har forstått skal vi skrive noen få ord om en sentral person i den norske språkstriden. Ettersom jeg har fått utdelt Henrik Ibsen er det vel mer enn naturlig å ta for seg han. For den godeste Ibsen kan man si mye om. Det er vel ikke til å stikke under en stol at han som person til tider var nokså vanskelig og tverr, og ikke hadde så veldig mye tro på andre enn seg selv. "Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene", sa Dr. Stockmann, i Ibsens En Folkefiende. For Ibsen møtte mye kritikk på sin vei, men som oftest avfeide han det meste med at han alene hadde rett, og alle andre ikke skjønte bæret. Senere har vi jo også fått se at det han tenkte kanskje ikke var så dumt, men kanskje heller bare forut for sin tid.

Men hvis jeg skal holde meg litt til tema kan jeg jo fortelle at Ibsen sto på riksmålets side i den store språkstriden. Hvor aktiv han egentlig var i denne kampen kan jo diskuteres, men ved å standhaftig skrive på riksmål i sine dramaer og dikt, støttet han saken på den siden. Landsmålet tilhørte de udannede, mens Ibsen var en verdensvant mann, og ikke i tvil om hvordan ting skulle være. Han ville også tydelig vekk fra det danske. Ved å være med på å opprette et norsktalende teater i Bergen viste han at han ville vekk fra det gamle, og hente det norske språket frem, også skriftlig.

Før øvrig bør det jo nevnes at Ibsen har gjort mye viktig både for kvinnekampen og klassekampen. Han holdt det ikke tilbake på noe, om det så var kritikk av det borgelige ekteskap, religionen eller samfunnsånden.

/JSS