Etter det jeg har forstått skal vi skrive noen få ord om en sentral person i den norske språkstriden. Ettersom jeg har fått utdelt Henrik Ibsen er det vel mer enn naturlig å ta for seg han. For den godeste Ibsen kan man si mye om. Det er vel ikke til å stikke under en stol at han som person til tider var nokså vanskelig og tverr, og ikke hadde så veldig mye tro på andre enn seg selv. "Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene", sa Dr. Stockmann, i Ibsens En Folkefiende. For Ibsen møtte mye kritikk på sin vei, men som oftest avfeide han det meste med at han alene hadde rett, og alle andre ikke skjønte bæret. Senere har vi jo også fått se at det han tenkte kanskje ikke var så dumt, men kanskje heller bare forut for sin tid.
Men hvis jeg skal holde meg litt til tema kan jeg jo fortelle at Ibsen sto på riksmålets side i den store språkstriden. Hvor aktiv han egentlig var i denne kampen kan jo diskuteres, men ved å standhaftig skrive på riksmål i sine dramaer og dikt, støttet han saken på den siden. Landsmålet tilhørte de udannede, mens Ibsen var en verdensvant mann, og ikke i tvil om hvordan ting skulle være. Han ville også tydelig vekk fra det danske. Ved å være med på å opprette et norsktalende teater i Bergen viste han at han ville vekk fra det gamle, og hente det norske språket frem, også skriftlig.Før øvrig bør det jo nevnes at Ibsen har gjort mye viktig både for kvinnekampen og klassekampen. Han holdt det ikke tilbake på noe, om det så var kritikk av det borgelige ekteskap, religionen eller samfunnsånden.
/JSS
/JSS
